Når så du sist en flokk måker, liggende tett i tett på fjorden, innhyllet i frostrøyk en kald vinterdag, eller skrålende bak en fiskebåt? Hvor lenge er det siden du jaget pågående måker unna nistepakkene, rekene og kjeksen, som familiens yngste holdt i hånda?
Det var hverdagen da vi flyttet til Nesoddens vestside for 35 år siden. Måkene var så til de grader til stede. Sommer og vinter. Pene å se på når de elegant seilte med vinden, uten et eneste vingeslag. Irriterende når de støyende startet dagen så snart sola var oppe. Og når vi måtte vaske bort etterlatenskapene deres og rydde rundt søplebøttene etter heftige måkeparty. Likevel - lyden og synet vitnet om hvor heldige vi var, vi som bodde tett innpå en levende Oslofjord. En fjord hvor vi badet, fisket og plukket blåskjell, og som i avisene ble omtalt som renere enn på 100 år.
Den gangen, på slutten av 1980-tallet, var sjøfuglbestanden ifølge fugletellingen i indre Oslofjord på topp. Det var omkring 19 000 hekkende par i fjorden. I løpet av 35 år er dette redusert til 4-5 000 par. Det betyr at ¾ av sjøfuglene har forsvunnet fra nærområdet i løpet av den tiden jeg har bodd her.
Ifølge Norsk institutt for naturforskning, NINA, er mer enn 60 prosent av de norske sjøfuglartene ført opp i Norsk rødliste for arter. Det betyr at de står i fare for å dø ut. Mangel på mat, samt forstyrrelser fra støyende båter, folk og løse hunder i hekketida er viktige årsaker.
Det siste ti-året har det gått dager uten at jeg ser måker. Også andre sjøfugler, som gjør langt mindre ut av seg enn måker er blitt et sjeldent syn. Fiskebåtene er stort sett borte og blåskjell har vi ikke funnet de siste 5-6 årene.
«Måker eier ikke samfunnsånd, SKAL HA SKAL HA» sang Odd Børretzen på 90-tallet og proklamerte videre at han hatet måker. Senere, gikk han tilbake på det, han sa at han slett ikke hatet måker. Han ville derimot blitt redd hvis måkene forsvant. I et intervju sa han at han ville ha tenkt; «Hva har skjedd? Hva betyr dette? Hvor mye mer er blitt borte, som jeg ikke har oppdaget ennå?».
Biologen Anne Sverdrup Thygeson bruker begrepet endringsblindhet om vårt kollektive hukommelsestap når det gjelder naturens tilstand. Hun beskriver hvordan vi overser eller toner ned endringer i naturen fordi våre liv er veldig korte, og hukommelsen vår svært begrenset i den store sammenhengen. Vi får rett og slett et feil inntrykk av hvor dramatisk og gjennomgripende verden endres som følge av menneskelig aktivitet.
Vi fører en krig mot naturen, vi behandler naturen som et toalett, og til slutt begår vi selvmord som følge av det, sa FNs generalsekretær Antonio Guterres da han åpnet FNs naturkonferanse i Montreal før jul. Konferansen s deltakere ble enige om viktige tiltak for å redde natur. Nå er det opp til medlemslandene å gjennomføre.
I fjor sommer dykket statsminister Jonas Gahr Støre og klima-og miljøminister Espen Barth Eide på Svestad, for å se med egne øyne hvor alvorlig det står til under vann. I den forbindelse lovet de å få fart på arbeidet for å rydde opp i fjorden. Opprensing i Akerselva, Themsen og i sin tid i Mjøsa har vist at det nytter å få nesten utryddede arter til å reetablere seg. Får vi til det, kan vi begynne å spille på lag med naturen. Et balansert økosystem har langt større evne til å rydde opp og begrense skader ved ytre påvirkning.
De siste ti-årene er det bygget for mange milliarder i gigantprosjektet Fjordbyen, mellom Frognerkilen og Sydhavna. Presset på Nesodden og andre sjønære deler av Viken er stort. Nå er det på tide å sørge for bevaring av det som gjør området så attraktivt. 2023 må bli året vi starter storsatsingen som skal til for å redde Oslofjorden!
Fra Nasjonalmuseets utstilling med Laure Prouvost
Comments